På den politiske arenaen har det lenge vært det tradisjonelle høyre-venstre-skillet som har regjert. I dag har dette bildet blitt mer komplekst, med andre utfordringer og problemstillinger enn kun de tradisjonelle skillet mellom arbeid og kapital.
Ettersom verden ble mer opplyst på klimafronten, og stadig flere ble bekymret over klodens tilstand, har klima- og miljøsakens oppslutning skutt i været.
I 1987 publiserte Brundtland-kommisjonen (eller Verdenskommisjonen for miljø og utvikling” som den egentlig het) sin rapport “Vår felles framtid”, der de blant annet lanserte begrepet bærekraftig utvikling . Etter dette ble bærekraftig ressursutnyttelse satt på agendaen, og en spire til en global miljøbevegelse var plantet.
I 1994 etterlyste daværende miljøvernminister i Tyskland, Angela Merkel, hvordan det sto til med kloden, og hvor høy temperaturstigning planeten faktisk kunne tåle. Dette var på mange måter startskuddet for en klimadebatt – ikke bare i Tyskland, men over hele Europa.
Den grønne bølgen i Europa
I Europa kalles grønne miljøpartier ofte bare “De Grønne”, enten det er på nasjonalt eller overnasjonalt plan (EU). Felles for disse partiene er at de fokuserer på miljø- og klimapolitikk og grønne løsninger. I andre, ikke-miljørelaterte saker tar disse partiene ofte et sosialliberalt ståsted, selv om de først og fremst definerer seg som blokkuavhengige. Disse partiene er organisert under Det europeiske grønne parti på EU-nivå, og under Global Greens på globalt nivå.
Det europeisk grønne partiet ble grunnlagt i 2004, og er med andre ord et nytt parti i europeisk målestokk. Likevel har grønne partier i Europa eksistert lenge, og vært i en løsere koalisjon helt siden 70-tallet. I dag har partiet 38 av setene i Europaparlamentet.
I Norge ble Miljøpartiet De Grønne (MDG) etablert i 1988. Først i 2013 fikk de mandat på Stortinget, med representant Rasmus Hanson.